Sannheten betyr noe: Usant om rus i Ringsaker Blad

Når politikere med stor makt og politi snakker usant, og medier formidler det ukritisk, er det skadelig for den offentlige debatten. Til syvende og sist skader det demokratiet.

Dette har skjedd i forbindelse med artikkelen «Ringsaker-tallene gir grunn til uro — nå ønsker Mehl å hjelpe» (31. august). Her kommer justisminister Mehl og politiet med flere direkte usannheter egnet til både å skremme og villede.

Mehl påstår at man har «registrert en dobling av unge voksne i alderen 18–30 år som har prøvd narkotika». Det er ingen data som støtter denne vanvittige påstanden og det er et mysterium hvor hun har hentet disse tallene fra.

FHI publiserer jevnlig tall om bruk av illegale stoffer for aldersgruppen 16–30 år. I rapporten «Narkotika i Norge» konkluderer de med at «cannabisbruken blant unge voksne har vært stabil de siste årene». Cannabis er det klart vanligste illegale rusmiddelet. Det har vært en økning i bruken av det mindre utbredte rusmiddelet kokain (4.7 prosent har brukt i 2022, mot rundt tre prosent i de forutgående årene). For de andre rusmidlene som er undersøkt, er bruken stabilt lav eller litt nedadgående.

Det er altså overhodet ingen dekning for en påstand om noen dobling. Det ser ut til å være en viss økning for ett rusmiddel (kokain), men i all hovedsak viser tallene stabilitet, noe også FHI-forskerne understreker.

Basert på det falske premisset om dobling i bruk, er Mehl og politiet så rørende enige om at «politiet trenger flere verktøy for å hindre en ytterligere økning»; «blant annet at det ikke lenger er lov å kreve urinprøve eller utføre ransakelse ved mistanke om rusbruk» (min utheving).

Dette er usant på to måter.

For det første: Urinprøver ved mistanke om bruk har aldri vært lov. Formuleringen «ikke lenger» er dermed grovt misvisende. Tvangsmidler skal stå i forhold til lovbruddets alvorlighet. Bruk av narkotika er et bøteforhold som i alvorlighetsgrad er sammenliknbar med mindre alvorlige trafikkforseelser. Riksadvokaten slår derfor fast at urinprøver kun ved mistanke om bruk, til liks med ransakelser av bolig, kroppens hulrom og mobil, er i strid med Straffeprosessloven §170 og EMK art. 8. Oppmerksomme lesere vil vite at disse rettslige skrankene ikke ble funnet på i forbindelse med den norske rusreformen.

På bakgrunn av dette har både politiet og Justisdepartementet tidligere beklaget uforholdsmessig tvangsbruk i små narkotikasaker. Det synes glemt nå og fokus er rettet mot hvordan man kan gjenoppta praksisen.

For det andre er det også galt at man ikke kan utføre ransakelse. Riksadvokaten sier at personransaking som utgangspunkt er forholdsmessig, hvis det utføres skånsomt.

Det sies også at «vedtaket fra riksadvokaten ble sendt ut i kjølvannet av rusreformen». Det gis her inntrykk av at retningslinjene er en politisk konsekvens av en reform som aldri ble vedtatt. Sannheten er en helt annen: Riksadvokaten ble i forbindelse med høringen om rusreform oppmerksom på en manglende bevissthet i politiet om uforholdsmessig tvangsbruk. Dette skjedde etter at statsadvokat Evanger uttalte at politiet hadde ransaket blant annet mobiltelefoner i små narkotikasaker i alle år og at «han ikke har vært borti noen gang at det ikke skulle være lov».

Men det var det altså ikke. Det var ulovlig før debatten om rusreform, det er fortsatt ulovlig, og det er vanskelig å forestille seg at kompetente jurister vil kunne gi Mehl og politiet de juridiske smutthullene de ønsker seg i utvalget hun nå har nedsatt, med mindre man begynner å straffe bruk av illegale stoffer med fengsel.

Så til Ringsaker Blads rolle: Avisens journalist tar rollen som mikrofonstativ for et regissert politisk utspill, der landets mektigste på justisfeltet og representanter for voldsmonopolet presenterer oppdiktet statistikk og gjengir Riksadvokatens retningslinjer feil både i innhold og omstendigheter. Ingen kritiske spørsmål blir stilt. Premisset om at politiets innsats har noen som helst effekt på å hindre problematisk bruk, noe det knapt finnes forskning som støtter, blir ikke problematisert. Ingen motstemmer blir intervjuet. Journalisten tar villig rollen som heiagjeng.

Det er flere grunner til å være skeptiske til å bruke politiet som eksperter og eneste kilde i saker på rusfeltet.

For det første spørsmålet om politisk agenda. Rolleforståelsesutvalgets rapport viste at det ofte har vært uklart om det er politiet som uttaler seg eller den politiske interesseorganisasjonen tidligere kjent som Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), som er en ytterfløy i rusdebatten som i mange år har arbeidet for en hard linje overfor rusbrukere. Medlemmer av denne foreningen er ikke nødvendigvis representative for politiets syn eller politifaglige vurderinger.

For det andre: skjev erfaring. Politiet kommer ofte i kontakt med rusbrukere der det oppstår et problem eller annen kriminell handling. De kommer sjeldnere i kontakt med tilfellene der det går bra. Dermed får de et skjevt bilde av hvordan ulike rusmidler påvirker individ og samfunn. De har heller ikke noe fullstendig bilde av livshistorien til de de møter på, som psykisk sykdom, traumer og tidligere negative erfaringer med politiet. Det er da lett å tilskrive den negative atferden til den ene variabelen de kjenner, som er rus.

For det tredje: bekreftelsesfellen. Fordi politiet har negative opplevelser knyttet til rusbruk, og er sosialisert inn i en kultur der illegal rus er roten til alt ondt, vil det være en tendens til å fortolke hver nye opplevelse inn i samme ramme. Tilsvarende er de sosialisert inn i forestillingen om politiet som problemløser og forebygger og vil dermed gi en mer positiv vurdering av egne bidrag enn det som objektivt sett er tilfelle.

Når politiet opptrer i et valgkampstunt sammen med justisministeren og fronter en linje som er fullstendig sammenfallende med den ruspolitisk aktive fløyen i politiet, bør alle alarmklokker ringe hos en årvåken journalist.

Men det har det altså ikke gjort. Resultatet er nok en sak egnet til å både skremme og villede offentligheten til å støtte en politikk på feilaktig grunnlag. For dette eksempelet er dessverre ikke enestående — særlig i lokalavisene ser vi altfor ofte ukritisk journalistikk i dekningen av politiets rolle på rusfeltet.

Nå er det nødvendig å si tydelig fra.

Justisminister Mehls harde linje mot ungdom som bruker andre rusmidler enn alkohol bringer assosiasjonene over til den langvarige, forfeilede krigen mot narkotika. I en krig er sannheten det første offeret. Mediene skal stå fremst i forsvaret av sannheten når den er under press. Når de svikter, bør det bekymre alle, uansett om man er enig i budskapet eller ikke.

For sannheten betyr noe.